Blodsol er den siste romanen som nettopp er utgitt her av Jo Nesbo. Den kommer etter fire år og må fremdeles komme Kongeriket (Kongeriket), som allerede er utgitt i Norge og andre land. Jeg kunne lese den da og dette var min anmeldelse som jeg knapt har endret etter omlesing. For de av oss som er ubetinget av Nesbø og leser hva som mangler hos ham. Og for de som ikke gjør det.
Blodsol - Jo Nesbø
Jeg beholder den originale tittelen, Midnattsol, endret her av grunner til markedsføring og tilfeldighet med en annen av en veldig berømt saga om vampyrer. Men ærlig talt tror jeg ikke at leserne til begge blir forvirret med det de vil lese.
Faktum er at den originale tittelen definerer nøyaktig stedet, klimaet og den kontinuerlige overgangen mellom mørke og lys som hovedpersonen lager, Jon hansen -eller Ulf, som han sier å kalle seg selv under sitt lite oppnådde utseende av uskyldig og clueless jeger - når kommer til en liten tapt by nord lengst nord for alle nortene.
Der møter han og føler med en blanding av ild, luft, tro, ateisme, fanatisme, kriminalitet, frykt, ensomhet, mørke med den evige klarheten til midnattssolen i midten av august, feighet, overgi, forløsning, amor i alle dets former, foreldre, tap, smerte, håpløshet og håp. Til dette bidrar det til at samfunnet som bor i byen er like lukket som ultrakonservative.
Hansen skal finne Knut, en gutt på ti, og moren hans Lea, en kvinne med en personlig historie full av drama og overraskelser.
De sa det, men de visste ikke. Ingen vet. Ikke meg, ikke deg, ikke prest, ikke ateist. Derfor har vi tro. Vi tror, fordi det er bedre enn å innse at det bare er en ting som venter på oss innerst inne, og det er mørket, kulden. Død.
La flygning Hansens ingensteds tar også slutt. Vi er tilbake i 70 år og har laget et teaterstykke på fisker, den største bigwig i Oslo-mafiaen (kjent i Blod i snøen), og nå går de for det. Alt for hans inhabilitet, eller rettere sagt, for hans funksjonshemming å drepe. Han anser seg selv som en feig, en patetisk taper At han har gjort mange feil, og når han kommer til det stedet ved siden av Arktis, føler han at det kan være hans siste flukt.
Su forholdet med den hermetiske befolkningen, men spesielt med den lille og nysgjerrige Knut og hans reserverte, men intuitive mor, vil de tvinge ham til ta en beslutning en gang for alle. Eller til gi opp helt.
Her er jeg, og jeg elsker deg. Kast meg ut hvis du må, hvis du kan. Men jeg tilbyr deg hendene mine, og her er mitt bankende hjerte.
Så vi må jo Nesbø har definitivt blitt den ultimate romantikeren. Han skriver en kriminalroman, ja, men innerst inne er han det, en romantiker. Kanskje det kan være alderen, behovet for det fortelle kortere og mer intime historier kanskje for seg selv mer enn for leseren (førstepersonsfortelleren er ideell for det), eller å bli refleksjoner egen om tro og følelser. Noen ganger trenger vi det, og vi tar bare en kjent historie og forteller den på vår egen måte. Og vi vet allerede hvordan Mr. Nesbøs stil er.
På den ene siden fryktet jeg til slutt det verste, men jeg var overrasket over at det kunne skje etter Blod i snøen. På den annen side ble jeg igjen overrasket over det kapasitet å lese en ting som deretter blir en annen, den spenning opprettholdt til siste øyeblikk, og den groteske berøringen (den som har lest den, vil huske den enorme og eskatologiske scenen i Hodejegere) at her går mer til hva gore i et annet veldig grafisk bilde. Tips: det er en lignende i filmen RobRoy.
Jeg har lest det har blitt myk, som blir glad i første person av kriminelle med god bakgrunn, at sistnevnte såpeoperaer de er for mye kort o forutsigbar eller eventyr uten substans. Og også til stas av Harry hull, som tror at bortsett fra historiene deres, ikke overbeviser resten dem (Macbeth, Arvingen...). Også jeg er fra Hole til kjernen, men den som skriver det er Nesbø. Og her og gjennom hele sitt arbeid forblir han fast i sitt kriterium som han gjentar igjen og igjen: at kjærlighet og død er de grunnleggende temaene som alt dreier seg om.
Så hva skal jeg gjøre? Jeg liker. Gjennom.