I oktober i fjor kom Jo Nesbøs siste roman ut, Arvingen, kvalifisering sui generis fra originalen Sønnen at de røde og svarte har dratt fram av ermene. Jeg snakket litt om henne i denne artikkelen august. Nå er jeg ferdig min omlese av denne utgaven på spansk og utvidet inntrykkene mine for soknet hekta på Harry Holes far.
Arvingen
Sonny lofthus Han har sittet i fengsel i lange ti år. Han er allerede i trettiårene, men ser mye yngre ut. Hans heroinavhengighet og dens guru-aura for resten av fangene gir de det et utseende og en magnetisme som tiltrekker seg alle. Men også alle, fra korrupt oppsynsmann for tvillingen, Oslos største kriminalitets- og narkotikahandel, foretrekker at magnetisme og innflytelse forblir i fengsel for livet. Lofthus er en god syndebukk som å tiltale flere forbrytelser takket være å ha ham hekta.
simon kefas Han er en veteranpolitimann og veldig erfaren allerede. Forviset fra økonomiske forbrytelser for hans allerede overvunnet spill, står han fortsatt i drap, men hans overordnede foretrekker at han ikke bråker. Hans absolutte kjærlighet og hengivenhet for kona opprettholdes også, Else, yngre og med en alvorlig synsproblem som etterlater henne blind. Så han er villig til å gjøre noe for henne.
både de vil krysse deres stier etter en uventet åpenbaring fra en fange til mystikeren Lofthus om faren (angivelig et selvmord). Så Sonny rømmer fra fengsel og avgir alle alarmer. Fordi han er villig til å ta hevn og fremfor alt å levere rettferdighet selv om han først frikjenner sine ofre. I det dødelig hevn, som ikke skimp, men pryder på utsøkte måter og kongelige følelser, vil du møte Martha, bestilt i et mottakssenter for narkomane. Det skal ikke mye til før det også krysser elsker.
Men kanskje alles veier de hadde allerede møttes en gang.
Nei det er ikke Harry Hole
At de fremdeles spør, selv de mest uvitende om nesboadicta sogn. Det var heller ikke i Macbeth av åpenbare grunner. Og det vil heller ikke være i de to andre uavhengige romanene som gjenstår å bli utgitt for Nesbø, mye kortere og også så svarte som romantiske (bekrefter jeg): Blod på snø y Midnattsol. Jeg insisterer, jeg tør ikke oversette at senere disse røde og svarte kommer og de setter, hvem vet hva.
Så la oss la den gode gamle HH være alene en gang i blant, at han har nok med sine 11 titler på forskjellige dogger og de som vil røre ham om 12 når han kommer tilbake neste sommer. Og alt fordi ...
... Ja det er Jo Nesbø
Med andre ord, forfatteren over sin mest opphøyede karakter, den som bestemmer seg eller ikke skal skrive om ham når og hvor han vil, den som en dag reiser seg og vil drepe ham nå eller har medlidenhet med sine HH-elskende lesere og fortsetter å holde ham i live. Forfatteren som, hvis du er hekta av politimannen så kastet som han er elsket, forblir trofast mot sin stil, hans grunnleggende og gjentatte temaer. Som i Arvingen.
Det er fortsatt den forfatteren som forteller som ingen andre fra forskjellige synsvinkler, selv om det er den siste apen av hans tertiære karakterer. Hvem lurer og spør deg om ondt, godt, kjærlighet, smerte, risiko, suksess og fiasko, lidelse, tap eller død på tusen og en måte. At han filosoferer og bruker sine erfaringer, men i riktig mål og tar på seg mange skinn. Se opp for blinken taxi sjåfører igjen, klan han var i en stund. Han hedrer dem allerede med Øystein, den enorme vennen til HH. Her er det Pelle, en drosjesjåfør med en annen taperhistorie bak som hjelper Sonny med å komme og komme i Oslo.
Og fremfor alt er det fremdeles forfatteren som er det i stand til å få deg til å føle deg med det verste, feil, feil og ondskap, av menneskelig natur. Det skjer med HH, men også her med Sonny Lofthus og Simon Kefas, to sider av samme mynt, den ene for helheten for hele for å hevne eller forløse seg selv, selv dem selv. Men hvor den empatien sees best, er i kvinnelige karakterer, spesielt i den av Martha, som ofrer alt for en kjærlighet til Sonny, bokstavelig talt en morder, som ikke kan forestille seg, men uunngåelig drar henne.
En kjærlighetshistorie
Det var hva det virket for meg på den tiden da jeg leste det første gang på engelsk. Kjærlighet på alle måter fra det romantiske til far-barnet. La oss huske: den originale tittelen er Sønnen, og så refererer han til romanens hovedperson om og om igjen. Faren hans var veldig viktig for ham, men også for Simon Kefas.
Og ja, det er stoffet, fengselet og dets fauna, kriminellens evige klisjeer, merkenavnene til Nesbø-huset at deres mest erfarne lesere ikke lenger blir overrasket så mye fordi vi har dem fanget. Men de er så gode og de er skrevet i den unike stilen til dette lille norske bandet som du fremdeles takker dem for.
Vi straffer ikke mennesker fordi de er onde, men fordi de tar avgjørelser som er dårlige for flokken. Moral er ikke noe sendt fra himmelen, noe evig, de er bare regler som tjener det gode i flokken. Og de som ikke er i stand til å følge disse reglene, de aksepterte atferdsmønstrene, vil aldri være i stand til å gjøre det fordi de ikke har fri vilje. I likhet med resten av oss gjør kriminelle bare det de gjør. Så du må eliminere dem slik at de ikke reproduserer og smitter flokken med gener for negativ oppførsel.
Er det slutten? Ja, det er det mest logiske. Fortjen karakterene den empatien? Ja, både de "gode" og "dårlige" fordi han alltid får dem til å like deg, at du kan være på hans side, at de har det gøy. Her den fryktinngytende og mystiske Tvilling er den perfekte inkarnasjonen av ondskapen som den var Hecate maskulin i nesbonian Macbeth, eller fisker de Blod på snø. Eller som alle de verste fiendene Harry Hole står overfor, som den foraktelige og elskelige Mikel Bellman.
Og de "gode gutta" er fortsatt romantiske antihelter. Her er Sonny og Simon i like deler. Men det vil også Olav av Bhumør på snø og Jon de Midnattsol. Til og med Støpsel, den lille og veldig politisk ukorrekte hovedpersonen til barnas romaner. De er rett og slett Nesbø-materiale. La Harry Hole krone den pyramiden? Bli enige. Gjør det til det eneste? Ikke.
Så ...
hvis du liker Jo Nesbø, du må bare lese den. Foretrekker du HH? Perfekt. Men bare i tilfelle ikke gå glipp av en av bøkene hans.
-Hvorfor ikke? Sa du til henne at du elsker henne?
-Ikke. Skal jeg gjøre det?
-Alle timer. Flere ganger om dagen. Tenk på det som oksygen. Det svikter aldri å smake godt. Jeg elsker deg jeg elsker deg. Prøv det, så får du se hva jeg forteller deg.
[...]
"Hvordan ... hvordan vet du om noen elsker deg, Pelle?"
"Det er noe som bare er kjent." Det er summen av alle de små tingene du ikke kan peke fingeren på. Kjærlighet omslutter deg som damp i en dusj, vet du? Du kan ikke se hver eneste dråpe, men det varmer deg opp. Og det blir deg våt. Og det renser deg.