Samtids latinamerikansk poesi (II)

I går startet vi denne doble artikkelen, med den første delen «Samtids latinamerikansk poesi« der vi snakket med deg om slike berømte diktere som Gabriela Mistral, José Marti eller Pablo Neruda. I denne delen gir vi deg ytterligere 3, ikke mindre illustrerende enn de forrige. Er om César Vallejo, Vicente Huidobro y Octavio Paz.

Hvis du vil fortsette å glede deg over den gode poesien som kommer fra den andre siden av dammen, kan du bo og lese denne artikkelen. Vi lover at du vil like.

César Vallejo

Dette peruanske av avantgarde poesi født i 1982 og døde i 1938 skilte seg ut for sitt meget viktige poetiske verk. Hans jobb "The Black Heralds" Publisert i 1919 bevarer det ekko fra modernismen, men mange av diktene hans, som er fokusert på lidelse og kvaler, begynner med å presentere en uregelmessig måler og er skrevet i en mer uformell tone enn sett hittil.

Mens han skriver ser vi hvordan eksil, morens død, den tragiske og grove spanske borgerkrigen og urettferdighet generelt, tar på seg en stor del av hans fremtidige arbeid. I dette korte fragmentet dedikert til ham vil vi tilby deg litt "The Black Heralds", der menneskelig smerte er det sentrale motivet i verket:

Det er slag i livet, så sterke ... Jeg vet ikke!
Blås som Guds hat; som før dem,
bakrusen på alt led
det vil samle seg i sjelen ... jeg vet ikke!

De er få; men de er ... de åpner mørke grøfter
på det heftigste ansiktet og den sterkeste ryggen.
Kanskje det vil være føllene til barbarene Attila;
eller de svarte varsler som Døden sender oss.

De er de dype fallene i sjelens Christer
av en søt tro som skjebnen blasfemer.
De blodige treffene er knitringene
av noe brød som brenner på ovnsdøren.

Og mannen ... Stakkars ... stakkars! Rull øynene dine som
når et klapp ringer oss over skulderen;
vender gale øyne, og alt levde
det svømmer, som et basseng av skyld, i blikket.

Det er slag i livet, så sterke ... Jeg vet ikke!

Vicente Huidobro

Dette Chilensk forfatter, også fra den avantgarde-tiden av latinamerikansk poesi, som César Vallejo, dyrket han også romaner og teater i tillegg til poesi.

Det var en av grunnleggerne av "kreasjonisme", arving til ultraisme og utgitt i 1914 med mottoet 'Ikke serviam', som benekter at kunsten må imitere naturen og fastholder at den må skape nye virkeligheter gjennom ordet.

Huidobro oppsummerer i dette diktet at vi vil se nedenfor hans visjon om den kreative prosessen, og betrakter det som et manifest av hans kreasjonistiske teori:

Poetisk kunst

La verset være som en nøkkel
Det åpner tusen dører.
Et blad faller; noe flyr forbi;
Hvor mye øynene ser skapt ut er,
Og lytterens sjel forblir skjelvende.

Oppfinn nye verdener og ta vare på ordet ditt;
Når adjektivet ikke gir liv, dreper det.

Vi er i nervesyklusen.
Muskelen henger,
Som jeg husker, på museer;
Men det er ikke derfor vi har mindre styrke:
Ekte kraft
Den ligger i hodet.

Hvorfor synger du rosen, å Poeter!
Få det til å blomstre i diktet;

Bare for oss
Alle ting lever under solen.

Poeten er en liten Gud.

Octavio Paz

Octavio Paz, stor teoretiker av ordets uavhengighet med hensyn til virkeligheten: "Utenfor tegnens verden, som er ordens verden, er det ingen verden." I dette diktet av "Salamander" utgitt i 1962, dikteren meksikanske reiser dem grenser mellom det virkelige og det uvirkelige:

Hvis det hvite lyset er ekte
av denne lampen, ekte
hånden som skriver, er de ekte
øynene som ser på det som er skrevet?

Fra det ene ordet til det andre
det jeg sier forsvinner.
Jeg vet at jeg lever
mellom to parenteser.

Og så langt denne doble artikkelen av moderne latinamerikansk poesi. Hvis du likte det, og du vil at vi skal se mer tilbake fra tid til annen og gjenopprette tekster og navn på diktere og andre forfattere som tilbød oss ​​så mye den gangen (og fortsetter å tilby oss), må du bare fortelle oss i vår kommentarer eller fra sosiale nettverk. God torsdag kveld!