El 10 november 1759 ble født i Marbach (Tyskland) Frederick schiller. Og samme dag men i Charleville (Frankrike) og casi et århundre senere, i 1854, gjorde det det Arthur Rimbaud. De to ble poeter av universell berømmelse, selv om deres baner og liv var veldig forskjellige, mer intense og for korte franskmennene. I dag husker jeg tallene deres på deres respektive bursdager med et par av hans utvalgte dikt.
Frederick schiller
Schiller var dramatiker og filosof samt dikter. Født i Marbach i 1759 studerte han medicina i Stuttgart, men hans sanne kall var alltid mot litteratur. Begynnelsen var i teater, siden etter å ha tjent i militæret, skrev han sitt første verk for bordene påvirket av å ha lest Shakespeare og Rousseau. Derfra viet han seg til poetisk komposisjon.
Han bodde i flere tyske byer og laget vennskap med navn som Goethe. Han trente også Historieleder ved universitetet i Jena til 1799. Hans arbeider inkluderer titler som Teatret som en moralsk institusjon, Essay om forholdet mellom menneskets dyre og åndelige natur, Av nåde og verdighet o Tragisk kunst. Han døde i Weimar i 1805.
Dette er to av hans utvalgte dikt:
Ecstasy av Laura
Laura, hvis utseendet ditt er ømt
senk den brennende strålen i min
min lykkelige ånd, med nytt liv,
sprengte på
glatt i lyset av mai-solen.
Og hvis jeg ser på meg selv i dine rolige øyne
uten skygger og uten slør,
ekstatisk pusterom
himmelens auraer.
Hvis lyd aksent
leppa i lufta gir med et sukk
og den søte harmonien
av de gyldne stjernene;
Jeg hører koret fra englene,
og absorberte sjelen min
i gjennomsiktig kjærlighet er han i ekstase.
Hvis i den harmoniske dansen
foten din, som en redd bølge, glir,
til den mystiske kjærlighetstroppen
Jeg ser på vingeklaffen;
treet beveger grenene bak deg
som om lyra ble hørt fra Orfeus,
og plantene mine landet vi tråkker på
svimlende svinger.
Hvis den rene gnisten i øynene dine
kjærlig ild antennes,
slå til hard marmor
den gir og til den tørre vitale kofferten den kaller.
Hvor mye glede fantasien drømte om
allerede til stede tenke på det og sikkert,
når jeg leser i øynene dine, Laura!
Udødelig mimring
Fortell meg venn, årsaken til denne brenningen,
ren, udødelig lengsel som er i meg:
suspendere meg til leppen din evig,
og fordyp deg i ditt vesen, og den hyggelige atmosfæren
motta fra din plettfrie sjel.
I en tid som gikk, en annen tid,
Var ikke vår eksistens av et eneste vesen?
Har fokuset til en utdød planet
ga reir til vår kjærlighet i innhegningen
i dager som vi så evig flykte?
... Liker du meg også? Ja du har følt
i brystet den søte hjerterytmen
som lidenskap kunngjør brannen med:
la oss elske hverandre, og snart flyet
vi vil gjerne heve oss til den himmelen
at vi skal bli som Gud igjen.
Arthur Rimbaud
Han ble født i Charleville en 1854 og siden barndommen viste han en stort talent for litteratur. Han dro til Paris da han var veldig ung og der gjort venner med viktige poeter av tiden, spesielt med Paul Verlaine. Med seg holdt han a skandaløst og stormfullt kjærlighetsforhold som avsluttet to år senere på grunn av alvorlige tvister mellom de to. Det var på denne tiden det deres første publikasjoner vises som Det fulle skipet o En sesong i helvete.
Hans arbeid er preget av symbolikk og det har også en dyp innflytelse på Charles Baudelaire. Hans interesse for okkultisme eller religion. Men hans hektiske liv tvang ham til å forlate poesien en tid han pleide å gjøre reiser i Europa. Han drev også handel i Nord-Afrika. Da han kom tilbake til den franske hovedstaden, hadde arbeidet hans allerede blitt publisert Belysninger. Han døde også i november 1891.
Kan du ikke forestille deg ...
Kan du ikke forestille deg hvorfor jeg dør av kjærlighet?
Blomsten sier til meg: Hei! God morgen, fuglen.
Våren har kommet, sødmen til engelen.
Kan du ikke gjette hvorfor jeg koker av fyll!
Søt engel av krybben min, min bestemors engel,
Kan du ikke gjette at jeg blir en fugl
at lyra mi slår og at vingene mine slår
som en svelge?
Ofelia
I
I det dype vannet som holder stjernene sammen,
Hvit og oppriktig, Ophelia flyter som en stor lilje,
flyter så sakte, lener seg på slørene ...
når de leker i hjel i den fjerne skogen.
Det har gått tusenvis av år siden den bleke Ophelia
pass, hvitt spøkelse gjennom den store svarte elven;
mer enn tusen år siden den myke galskapen
det murrer sin melodi i nattluften.
Vinden, som en corolla, kjærtegner brystene hennes
og utfolder seg, vugget, det blå seilet sitt;
de skjelvende pilene gråter mot skuldrene hans
og ved pannen hans i drømmer, foldes klokketårnet.
Krøllete vannliljer sukker ved siden av ham,
mens hun våkner, i sovende or,
et rede hvor det oppstår et minimum av skjelving ...
og en sang, i gull, faller fra den mystiske himmelen.
II
Å, trist Ophelia, vakker som snø,
død da du var barn, båret av elven!
Og det er den kalde vinden som faller fra Norge
dyster frihet var blitt hvisket til deg.
Og det er at et uforståelig pust når du svinger manen din,
i ditt transponerte sinn la han rare stemmer;
og det er at hjertet ditt lyttet til klagesangen
av naturen - de er av trær og netter.
Og er det at havets stemme, som enorm gisp
knuste ditt milde og ømme hjerte som barn;
og det er den ene dagen i april, et vakkert blekt spedbarn,
en elendig gal, ved dine føtter satt han.
Himmel, kjærlighet, frihet: for en drøm, å stakkars Loca!
Du smeltet inn i ham som snø i brann;
dine visjoner, enorme, druknet ordet ditt.
-Og den forferdelige Infinity skremte det blå øyet ditt.
III
Og dikteren forteller oss det i stjerneklar natt
du kommer for å samle blomstene du klipper,
og at hun har sett seg i vannet og lener seg på slørene sine,
til den oppriktige Ophelia-flyten, som en stor lilje.