Rosalía de Castro, forfatteren av spansk romantikk

Rosalia de Castro ble født i Santiago de Compostela i året 1837 og sammen med den Sevillianske poeten Gustavo Adolfo Bécquer dannet han det paret som ga et nytt impuls og pusterom til den spanske romantikkens scene. I denne spesielle artikkelen dedikert til henne, dykker vi ikke bare inn i livet hennes, dessverre ganske kort, men også i hennes litterære arbeid, som er mye mer fullstendig enn det som er avslørt på forhånd, for eksempel i spanske skoler, hvor dens betydning knapt er nevnt i litteraturen i vårt land, og hvis det er, tilskrives bare dens poetiske komposisjoner som refererer til romantikken.

I denne artikkelen skal vi fjerne denne tornen, og vi skal gi henne plass til denne store galisiske forfatteren ... Vi håper vi ikke vil la noe være i røret, og overføre deg til Rosalía de Castro i sin helhet og i hele essensen.

Vida

Rosalía de Castro var datter av en enslig kvinne og av en ung mann som ble skapt prest. Din tilstand av uekte datter førte til at hun ble registrert som datter av ukjente foreldre, som følger:

Den XNUMX. februar av tusen åtte hundre og seks og seks var María Francisca Martínez, en nabo til San Juan del Campo, gudmor til en jente som jeg høytidelig døpte og satte de hellige oljene og kalte henne María Rosalía Rita, datter av ukjent foreldre, hvis jente gudmoren tok, og hun går uten et tall for ikke å ha gått til Inclusa; Og for ordens skyld signerer jeg det. Attest for dåpen signert av presten José Vicente Varela y Montero.

Å ha vokst opp som dette vil også sterkt betinget hans personlighet og derfor hans liv og litterære arbeid. Likevel vet vi foreldrenes navn: María Teresa de la Cruz de Castro y Abadía og José Martínez Viojo. Selv om personen som først tok seg av det nyfødte, var hennes gudmor og mors tjener, María Francisca Martínez, ville en del av barndommen hennes tilbringes sammen med farens familie, i byen Ortoño, for senere å flytte til Santiago de Compostela, hvor i med sin mors selskap begynte han å motta grunnleggende forestillinger om tegning og musikk, og deltok regelmessig i kulturelle aktiviteter der han ville samhandle med en del av Galisisk intellektuell ungdom for øyeblikket, som Eduardo Pondal og Aurelio Aguirre. Selv om vi bare vet fra skoleårene at han begynte å skrive poesi fra en veldig ung alder, kjenner vi også hans smak for teaterverk, der han deltok aktivt i barndommen og ungdomsårene.

På en av turene til den spanske hovedstaden, Madrid, møte den mannen hennes var, Manuel Murguía, Galisisk forfatter og fremtredende skikkelse av 'Reburning'. Rosalía ga ut et hefte med poesi skrevet på spansk, som hun kalte «Blomsten", og ekko av Manuel Murguía, som henviste til ham i Iberia. Takk til en felles venn, de to møttes over tid, til slutt gifte seg i år 1858, spesielt 10. oktober, i menighetskirken San Ildefonso. De hadde 7 barn.

Selv om noen litteraturkritikere bekrefter at Rosalía ikke hadde det som sies å være et lykkelig ekteskap, akkurat selv om hun elsket ektemannen veldig mye, er det med sikkerhet kjent at Manuel Murguía hjalp henne mye i sin litterære karriere, inntil publikasjonen ble publisert. mulig arbeid. mest berømte av den galisiske «Galisiske sanger», å være den mest ansvarlige etter forfatteren selv, selvfølgelig at dette verket er kjent i dag og har antok gjenoppblomstring av galisisk litteratur i det nittende århundre.

Hvis det i seg selv var vanskelig å skrive kvinner i løpet av den tiden, la oss ikke engang snakke om hvor komplisert det var å gjøre det på galisisk og få dem til å lese for deg. Det galisiske språket var veldig miskrediterte, stadig fjernere fra den tiden det hadde vært det forhåndsopprettede språket for opprettelsen av galisisk-portugisisk tekst. Du måtte starte fra begynnelsen, fra bunnen av, siden all tradisjon hadde gått tapt. Det var nødvendig å bryte med likegyldigheten og forakten mot språket, men svært få var de som vurderte oppgaven, fordi dette ville utgjøre en grunn til sosial miskreditt og ikke hadde betydning for om du gjorde det i Kastiliansk. Og dermed, Rosalía de Castro ga prestisjen til den galisiske når du bruker den som en tunge for «Galisiske sanger»og dermed konsolidere den kulturelle gjenoppblomstringen av det galisiske språket.

Under ekteskapet ditt, Rosalía og Manuel byttet adresse ved mange anledninger: de passerte gjennom Andalusia, Extremadura, Levante og til slutt, gjennom Castile, før de kom tilbake til Galicia, hvor forfatteren ble værende til dagen for hennes død. Det antas at dette å komme og gå fra ett sted til et annet, hovedsakelig av arbeidsmessige og økonomiske årsaker, var det som førte til at Rosalía stadig var pessimistisk. Endelig, døde i 1885 pga livmorkreft at hun hadde lidd lenge før 1883. Først ble hun gravlagt på Adina kirkegård, som ligger i Iria Flavia, for senere å grave ut kroppen sin 15. mai 1891 for å bli ført til Santiago de Compostela, hvor hun igjen ble gravlagt i mausoleet opprettet spesielt for henne av billedhuggeren Jesús Landeira, som ligger i kapellet for besøk av Santo Domingo de Bonaval-klosteret, i det nåværende Pantheon of Illustrious Galicians. Et sted, mye bedre uten tvil, for en galisisk kvinne som ga alt for landet sitt.

Byggeplass

Hans arbeid, som det er tilfellet med Gustavo Adolfo Bécquer, er en del av intim poesi fra andre halvdel av XNUMX-tallet, som fremfor alt er preget av en enkel og direkte tone som gir et nytt, mer oppriktig og autentisk pust til den spanske romantikkens bevegelse.

Hans litterære arbeid er fremfor alt kjent for sitt poetisk komposisjon, som består av 3 publiserte verk: Galisiske sanger, Du knulle novas y På bredden av Sar. De to første bøkene ble skrevet på galisisk, og "På bredden av Sar", hennes poetiske verk på spansk, presenterer et uttrykk som dreier seg om de personlige følelsene og interne konfliktene som vi nevnte ovenfor, av forfatteren: ensomhet, smerte og en dyp nostalgi for den siste tiden er de viktigste konsekvensene av den poetiske kontakten stemme med stedene i sin ungdom.

Også i arbeidet "På bredden av Sar", noen av motivene som allerede ble funnet i hans forrige produksjon i galisisk, dukker opp: "skyggene", tilstedeværelsen av avdøde vesener, eller "de triste", individer forutbestemt til smerte og hjemsøkt av ulykke. Akkurat den uforståelige menneskelige lidelsen, før hans samvittighet gjør opprør, møter noen ganger sin egen religiøsitet.

Rosalía de Castro dyrker en poesi som vurderer meningen med livet fra en ensom og øde verdenssyn. Dette perspektivet fremmer den eksistensielle karakteren som oppfattes hos noen forfattere som Antonio Machado o Miguel de Unamuno. Det er på denne måten også, som sin bekjennelsestone, opprettelsen av nye strofer eller bruken av det alexandrinske verset (et vers med fjorten metriske stavelser sammensatt av to hemisticher av syv stavelser med en aksent på den sjette og trettende stavelsen) forspiller formelle tendenser til den modernistiske poesien.

«Galisiske sanger»

Su mest kjente arbeid, publisert i 1863, er skrevet på morsmålet hans, galisisk, for å fordømme urettferdigheten som er begått mot folket og den galisiske kulturen generelt.

Denne boken med 36 dikt, inkludert prologen og epilogen, begynner med stemmen til en ung kvinne som er invitert til å synge, og beklager, også i det siste diktet, for hennes dårlige evne til å synge om Galicia og dets skjønnhet. Rosalía vises i dem som ett tegn til, og tydeliggjør dermed lidenskapen for det galisiske samfunnet.

I de galisiske sangene skilles det tydelig fra fire forskjellige temaer:

• Kjærlighets tema: Ulike karakterer i byen i forskjellige omstendigheter og situasjoner, lever kjærlighet på forskjellige måter, i henhold til et populært perspektiv.
• Nasjonalistisk tema: I disse diktene blir det galisiske folks stolthet begrunnet, utnyttelsen av innbyggerne i fremmede land på grunn av utvandring blir kritisert, og til slutt protesteres den forlatelsen som Galicia er utsatt for.
• Tolltema: beskrivelse og fortelling dominerer å presentere tro, pilegrimsreiser, andakter eller karakterer som er karakteristiske for den galisiske populærkulturen.
• Intimt tema: Det er forfatteren selv, Rosalía, som uttrykker følelsene sine i noen dikt.

I "Cantares gallegos" så vel som i "Follas novas" gjenopprettet forfatteren mange elementer av populær poesi og galisisk folklore som var glemt i århundrer. Rosalía synger av skjønnheten i Galicia i diktene sine og angriper også de som angriper folket hennes. Han er for bonde og arbeiderklasse og beklager kontinuerlig fattigdom, utvandring og problemene dette medfører. Dette eksemplet fra denne diktboken gjenspeiler smerten til utvandreren som sier farvel til landet sitt:

Farvel herlighet! Farvel lykkelig!

Jeg forlater huset der jeg ble født

Jeg forlater landsbyen som jeg kjenner

for en verden som jeg ikke så.

Jeg forlater venner for fremmede 

Jeg forlater dalen til sjøen,

Jeg forlater endelig hvor mye godt jeg vil ...

Hvem kunne ikke dra! ...

"Follas novas"

Dette var den siste poesiboken som forfatteren skrev på galisisk, utgitt i 1880. Denne diktsamlingen er delt inn i fem deler: Vandre, Intim gjør, Det varierer, Da terra e Da du levde to i live og mens du levde to døde, og diktene hans tilhører tiden da han bodde hos Simancas-familien.

I disse diktene fordømmer Rosalía marginaliseringen av kvinner på den tiden og behandler også tidens, dødens, fortidens bedre tid osv.

Som et merkelig faktum vil vi si at forfatteren i hennes innledning gjorde det klart at hun ikke ville skrive på galisisk igjen med disse linjene:

"Alá go, pois, som Follas novas, hvor hyggelige de ville kalt seg vellas, fordi eller de er, og sist, fordi betalte xa gjeld der det virket for meg å være coa miña terra, er det vanskelig for ham å skrive mer vers på morsmålet. "

Oversatt står det følgende: "Der går altså de nye sidene, som bedre vil bli kalt gamle, fordi de er, og sist, fordi gjelden jeg så ut til å være med landet mitt allerede er betalt, er det vanskelig for meg å skrive flere vers i morsmål ".

prosa

Og selv om de på skolene ga oss beskjed om en Rosalía som ikke var veldig bemerkelsesverdig i sin tid, og bare en dikter, er sannheten at hun også skrev prosa. Deretter gir vi deg de mest bemerkelsesverdige:

• "Datteren til havet" (1859): Viet helt til mannen hennes Manuel Murguía. Hans argument er som følger: Gjennom livshendelsene til Esperanza, reddet jenta fra vannet i underlige omstendigheter, Teresa, Candora, Angela, Fausto og den fordærvede Ansot, går vi inn i et rosaliansk univers fullt av skygger, melankoli og hjertesorg. Sameksistensen mellom det virkelige og det mystiske, den pessimistiske livsoppfatningen, overlegenheten av smerte over lykke i menneskelig eksistens, ekstrem følsomhet overfor landskapet, forsvaret for de svakeste, rettferdiggjørelsen av kvinnens verdighet, klagesang for foreldreløse og forlatt ... er gjentatte motiver i forfatterens arbeid som vi oppdager allerede i hennes litterære begynnelse, som denne tittelen er et godt eksempel på. Rosalía er ikke bare den melankolske stemmen fra en verden av tåke og hjemlengsel som har formet den populære tradisjonen over tid, men også en energisk og engasjert forfatter som allerede i sin første streik i fortellingen kunngjør ånden til et geni entall, av en kvinne forut for sin tid som, i likhet med hovedpersonene, visste hvordan de kunne tenke på verden med spesielle følsomhetsøyne. Du kan lese verkene hans gratis i dette link.

• "Flavio" (1861): Rosalía definerer dette verket som et "roman essay" siden det hun forteller om det er hennes egne unge år. I dette arbeidet vises temaet kjærlighetsskuffelse gjentatte ganger.

• "Herren i de blå støvlene" (1867): Ifølge Rosalía de Castro selv er dette verket en slags "merkelig historie" full av satirisk fantasi, som vil skape et utvalg av lyrisk-fantastiske historier med tradisjonelle trekk som har som mål å satirisere både hykleri og uvitenhet av Madrid-samfunnet. Til tross for dets sjeldenhet, regnes det av litteraturkritikere som den mest interessante prosastoffet til den galisiske forfatteren.

• "Conto gallego" (1864), skrevet på galisisk språk.
• "Literatene" (1866).
• «Cadiceño» (1886).
• "Ruiner" (1866).
• "Den første galningen" (1881).
• "Palmesøndag" (1881).
• "Padrón og flommene" (1881).
• «Galisiske skikker» (1881).

Navnet på Rosalía de Castro i dag

I dag er det mange steder, hyllest og offentlige rom som husker navnet på Rosalía de Castro, på grunn av den betydningen dette hadde i gjenoppblomstringen av det galisiske språket i vårt land. For å nevne noen få:

• Skoler i samfunnene Madrid, Andalusia, Galicia, som i andre regioner i Spania, så vel som i utlandet. Nettsteder med navnet på den galisiske forfatteren er funnet i Russland, Uruguay og Venezuela.
• Torg, parker, biblioteker, gaterOsv
• Un vin med opprinnelsesbetegnelse Rías Baixas.
• Un planet av flyselskapet Iberia.
• en fly av maritim redning.
• Minnesmerker, skulpturerportretter, poesipriser, malerier, sedler Spansk osv.

Og som du vet har det vært vanlig i artiklene mine, lar jeg deg være med en videoreportasje om forfatteren, omtrent 50 minutter, som snakker om både livet hennes og arbeidet hennes. Veldig komplett og underholdende. Jeg gir deg også et par sitater som jeg er spesielt glad i:

• På drømmene som mater sjelen:  «Han er glad som, som drømmer, dør. Wretch som dør uten å drømme ”.
• På ungdom og udødelighet: "Det ungdommelige blodet koker, hjertet er opphøyet fullt av pust, og dristig gal tanke drømmer og tror at mennesket er, som gudene, udødelig.