Olavo Bilac var en brasiliansk poet, essayist og journalist som ble født i Rio de Janeiro en dag som i dag i 1865. Jeg husker eller oppdager det med dette utvalg av dikt til minne om ham.
Olavo Bilac
Fra en veldig ung alder dedikerte han seg til journalistikk og grunnla magasinene En sikade y Ganske. Han regnes som en av de viktigste dikterne i landet sitt sammen med Alberto de Oliveira og Raimundo Correia. Først utgitt i 1888. Det var en bok med tittelen Poesi som ble fulgt av kronikker, foredrag og barne- og pedagogiske arbeider. Han hadde også offentlige verv og var en av grunnleggerne av Brasilian Academy of Letters. Hans postume arbeid var Ettermiddag og ble utgitt i 1919.
dikt
Eksil
Du elsker meg ikke lenger? God! Jeg vil forlate eksil
fra min første kjærlighet til en annen kjærlighet som jeg forestiller meg ...
Farvel kjærlig kjøtt, guddommelig rovfugl
av mine drømmer, farvel vakre elsket kropp!
I deg, som i en dal, sovnet jeg full
i en drøm om kjærlighet midt på veien;
Jeg vil gi deg mitt siste pilegrimskyss
som en som forlater hjemlandet, i eksil.
Farvel, duftende kropp, hjemlandet til min fortryllelse,
rede av myke fjær fra min første idyll,
hage, der laget blomster, spiret mitt første kyss!
Ha det! Den andre kjærligheten må gjøre meg så bitter,
som brød spist langt borte, i eksil,
eltet med is og fuktet med tårer.
forfengelighet
Blind, feberaktig, søvnløs, med nervøs stahet,
kunstneren pusser marmoren til den etterlengtede strofen:
vil ha det bankende, vil ha det spent,
han ønsker å tilføre marmoren en skjelving av smerte.
Han triumferer galant på den modige måten;
kjempe, skinn, og arbeidet skinner ferdig:
- «Verden som jeg plukket med hendene fra ingensteds!
Datter av arbeidet mitt!-Det skinner i dagens lys.
«Fylt av min angst og brennende feber,
du var den grove steinen; Jeg ga deg dyp glans
og irisér fasettene dine med gullsmedpleie.
Jeg kan håpe, fordi du lever, en rolig død».
Og forestill deg at utmattet vil han rulle ved foten av verden,
og, å forfengelighet, bukker under ved siden av et sandkorn.
Nytt liv
Hvis du har de samme brennende øynene,
du inviterer meg til den samme eldgamle gleden,
drepe minnet om timene som har gått
der vi to bor fra hverandre.
Og ikke snakk med meg om tapte tårer
ikke klandre meg for forsvunne kyss;
hundre tusen liv passer inn i et liv,
som hundre tusen synder i et hjerte.
Elsker deg! Kjærlighetens flamme, sterkere
gjenoppliver. Glem fortiden min, gal!
Hva betyr det hvor lenge jeg levde uten å se deg
hvis jeg fortsatt elsker deg, etter så mange kjærligheter,
og hvis jeg fortsatt har det, i øynene og i munnen,
nye kilder til kyss og tårer!
Til klokkene
Tårnklokker, ring høyt!
Jorden vår lengsel etter uendelighet tilfredsstiller ikke,
vi ønsker å erobre en verden der ting
være evig i en nådens kilde.
Herfra, fra gjørmen på disse kjedelige strendene
så langt som safiren fra himmelen er på avstand,
bære i dine stemmer våre gråtende stemmer
og landets eldgamle rop i skam.
I festlige klokkespill, i dobbel bitterhet,
i kvaler, alt det vi lider
ta ham til høydens uberørte ensomhet.
Og å bjeller! fortell dem i høyeste rop,
vår smerte til de stjernene vi ble født i,
vårt håp til de stjernene hvor vi skal dra!
portugisisk språk
Den siste blomsten til Lazio, udyrket og vakker,
Du er på samme tid prakt og grav:
Innfødt gull, det i uren denim
Den grove gruven blant navigasjonsgrusene ...
Jeg elsker deg slik, ukjent og mørk,
Høystøyende badekar, enkelt lyre,
At du har hornet og fløyten til procelaen
Og tiltrekningen av lengsel og ømhet!
Jeg elsker villskapen din og duften din
Av jomfruelige skoger og stort hav!
Jeg elsker deg, å frekk og smertefull tunge,
Med hvilken av morstemmen hørte jeg: "Min sønn!"
Og der Camões gråt, i bittert eksil,
Ulykkelig geni og kjedelig kjærlighet!