Fotografi: Jesús Cañadas, Twitter-profil.
Jesus Canadas Han er fra Cádiz og i 2011 ga han ut sin første roman, Hemmelighetenes dans. da ville jeg fulgt etter Døde navn, som førte til at han ble en av de mest verdsatte nye forfatterne av fantasy-sjangeren. Med Det er snart natt det går til thriller apokalyptisk og får kvalifisering som «ny mester i skrekk». Han var også manusforfatter for den andre sesongen av serien Ovenfor. I dette intervju Han snakket med oss om Røde tenner, hans siste roman, og mye mer. Jeg setter virkelig pris på din dedikerte tid og vennlighet.
Jesus Canadas - Intervju
- ACTUALIDAD LITERATURA: Din siste roman har tittelen Røde tenner. Hva forteller du oss om det og hvor kom ideen fra?
Jesus Canadas: En Røde tenner Jeg har gitt meg selv gleden av å nærme meg i form av thriller byen der jeg bor: Berlin. Jeg var lei av at Berlin i skjønnlitteraturen fremstår som en festende, flerkulturell og godmodig by, fordi det er et mye tøffere Berlin, innvandrerfiendtlig og kulde; og jeg ville fotografere det.
En Røde tenner vi vil nyte (eller lide) en thriller overnaturlig der Berlin er en karakter tilen skummel karakter som svever over hovedparet, to politimenn som leter etter en savnet tenåring som bare har etterlatt seg en blodpøl og en utslått tann. Vi vil snart oppdage at verken politimennene eller den savnede jenta er den de først ser ut til å være. Jeg kunne fortalt deg mer, men det ville ødelegge overraskelsen og kanskje spare deg for en dårlig drink eller to.
- AL: Kan du gå tilbake til den første boka du leste? Og den første historien du skrev?
JC: Jeg husker ikke den aller første boken jeg leste, men jeg husker den første som påvirket meg, som til og med var en stjålet bok! Det er Den lille vampyren, av Angela Sommer-Bodenburg, og Jeg stjal den fra kusinen min. Jeg så den på bordet hjemme hos ham da jeg var på besøk og tok den uten at han la merke til det. Så fant han ut det, tilga meg og ga den til og med til meg, fordi jeg elsket boken. Siden den gang har historier med monstre gjort meg gal. Og så kom jeg ut.
Angående den første historien jeg skrev, husker jeg den også, selv om jeg helst vil la være. Som de fleste forfattere var han en skitten, uanstendig kopi av forfatterne jeg likte på den tiden: Lovecraft, King og Bradbury, men uten en brøkdel av deres talent. Bedre at det begraves i glemselen, selv om det var nødvendig for at det skulle begynne å bli bedre. Du må starte fra bunnen.
- AL: Hvordan kommer du deg til å skrive krim- og fantasyromaner som Athenea-sagaen? Hvilken føler du deg mest komfortabel med å lage?
JC: Jeg føler meg komfortabel med alt fordi jeg liker alt. Jeg sier alltid at jeg elsker tomatkjøttbollene mamma lager, men hvis jeg måtte spise dem tre ganger om dagen hver dag, ville jeg blitt lei. Det samme skjer med litteratur, jeg liker alle slags historier og noen ganger er de ungdommelige, andre fantastiske, annen science fiction eller thriller eller til og med romantiske. Alt det snerten ender opp med å dukke opp i romanene mine, selvfølgelig.
- AL: En hodeskribent? Du kan velge mer enn ett og fra alle epoker.
JC: Jeg har streker. I det siste er jeg veldig tung med Marian Enriquez, men andre ganger gir det meg vind av Daniel pennac, av Angela Carter til Jack Ketchum. Det er å velge.
- AL: Hvilken karakter i en bok hadde du likt å møte og skape?
JC: Jeg skal fortelle deg hovedpersonen i en av de siste bøkene jeg har oversatt: Jack Sparks, fra skrekkromanen De siste dagene av Jack Sparks. Jack er en uforglemmelig karakter, en ekkel jævel som du ender opp med å ta uvanlig kjærlighet til, med tanke på at han ikke er mer enn blekk på papir.
- AL: Noen spesielle vaner eller vaner når det gjelder skriving eller lesing?
JC: Alle vi forfattere har dem fordi vi er usikre og foretrekker å tro at en skriveøkt gikk bra fordi det var et Mikke Mus kosedyr på bordet. For meg har det mer med stedet å gjøre: alltid i samme sted, alltid kl samme time, alltid med to kaffer i kroppen. Dette er hvordan hjernen min forbereder seg. Og alltid med samme musikk, som varierer fra roman til roman.
- AL: Og ditt foretrukne sted og tid til å gjøre det?
JC: I de tidlige stadiene av en roman, kaffebaren som ligger 500 meter fra huset mitt, på baksiden, der servitørene allerede kjenner meg og ikke bryr seg om de ser meg lage ansikter eller snakke lavmælt mens jeg skriver. Jeg starter kl 9 om morgenen og stopper for å lage maten til min lille. I sluttfasen, når som helst og i hvilket som helst sted, fordi jeg blir til en kakerlakk som ikke vil ha sollys, men kun tastatur og skjerm.
- AL: Er det andre sjangre du liker?
JC: Jeg liker dem alle sjangere så lenge de er godt skrevet. Det som tiltrekker meg mest i en bok er alltid stilen, snarere enn historien. Hvis du anbefaler meg en bok fordi den er godt skrevet, har du allerede solgt den til meg. Likevel, det som vanligvis blir med meg er karakterene.
- AL: Hva leser du nå? Og å skrive?
JC: Denne sommeren har jeg begynt besøk på nytt en av mine fetisjbøker: Salem's Lot, en historie jeg kommer tilbake til annenhver eller tredje sommer eller så. Så snart som til det jeg skriver, foretrekker jeg å si det som et ferdig utkastFor du vet aldri om du får det. Selv om jeg så langt har vært heldig.
- AL: Hvordan tror du forlagsscenen er og hva bestemte deg for å prøve å publisere?
JC: På godt og vondt, altså som alltid. Det er flere muligheter for å publisere enn da jeg drømte om å gjøre det, og likevel er det også mange faktorer som gjør det vanskelig for folk som er litt yngre enn meg: papirmangel, covid, lavt salg, en viss konservativ trend hos noen forlag … Det er håp, men det trengs også mye tålmodighet.
- AL: Er kriseøyeblikket vi opplever vanskelig for deg, eller vil du kunne beholde noe positivt for fremtidige historier?
JC: Det er vanskelig å analysere en krise når du ikke har kommet ut av den ennå. Det positive som gjenstår for meg er at min mor knapt har vært rammet av covid etter vaksinene, og det har ikke jeg heller. Med det gir jeg en sang i tennene. Først livet, så litteraturen.