Giorgos Seferis Han var en gresk poet, essayist, diplomat og oversetter som ble født på en dag som i dag fra 1900 på Smyrna. Han var den første greske forfatteren som vant prisen Litteratur Nobel som de ga ham i 1963. Til hans minne står dette utvalg av dikt valgt ut.
Giorgos Seferis
Giorgios Stylianou Seferiadis, bedre kjent som Giorgos Seferis, ble født i Izmir, den gang Hellas og nå Tyrkia, 13. mars 1900. Han var poet, essayist og diplomat. Smaken for litteratur har han arvet fra sin far og begynte å skrive poesi veldig ung. En av hans viktigste inspirasjonskilder var Odisea av Homer.
I 1925 gikk han inn i Diplomatiske korps hvor han gjorde en lang karriere med stillinger i England og Albania. Under andre verdenskrig levde han i eksil. I tillegg til å vinne Nobelprisen i 1963, ble han doktor æres av universitetene i Cambridge, Oxford, Thessaloniki y Princeton.
Valgte dikt
Rima
Lepper, voktere av min kjærlighet som holdt på å dø ut
hender, ungdomsbånd som var på vei bort
hudfarge av et ansikt tapt et sted i naturen
trær ... fugler ... spill ...
Kropp, svart drue av brennende sol
kropp, fartøy av min rikdom, hvor skal du?
Tiden er kommet da skumringen drukner
og tretthet vinner meg i jakten på mørket...
(Livet vårt blir mindre for hver dag.)
jeg lengter
Ingen farge, ingen kropp
denne kjærligheten som vandrer
spredt, overfylt,
igjen og igjen spredt,
dunker likevel
i eplebiten,
i snittet av fiken,
i et rødbrun kirsebær,
i kornet av en gjeng.
Så mye Afrodite diffunderte gjennom luften
vil gjøre deg tørst og blek
til en munn og en annen munn
ingen farge, ingen kropp.
Balansere
Jeg har reist, jeg har slitt og skrevet lite
men jeg tenkte mye på avkastningen, førti år.
En mann i alle aldre er et barn:
ømheten og brutaliteten til vuggen;
resten er begrenset av havet, som kysten,
til vår omfavnelse og til ekkoet av stemmen vår.
poppelblad
Hun skalv så mye at vinden blåste henne bort
hun skalv så mye at vinden ikke skulle ta henne bort
langt borte
et hav
langt borte
en øy i solen
og hender som klamrer seg til årene
døende i synet av havnen
og lukkede øyne i sjøanemoner.
Jeg skalv så mye
Jeg har lett etter henne så mye
i kanalen til eukalyptustrærne
om våren og om høsten
i alle de nakne skogene
hvor mye jeg har lett etter henne, min Gud.
uro
For å slukke deres tørst kjempet leppene dine
på jakt etter den ferske vannet engen til Eurotas
og du galopperte etter din mynde, de nådde deg ikke
og svette destillert fra tuppen av brystene dine.
Strofe
Øyeblikkelig, kom fra en hånd
som jeg hadde elsket så mye,
du ga meg et verdifullt omfang i skumringen,
som en svart due.
Ryddet veien foran meg,
subtil tåke av en drøm
i skumringen av en hellig kveldsmat...
Øyeblikkelig, sandkorn
ensom, du som okkuperte det hele
det tragiske timeglasset
stum, som etter å ha sett Hydraen
i himmelens hage.
Litt mer og solen stopper...
Litt mer og solen stopper.
daggryets ånder
de blåste på de tørre skjellene;
tre ganger trillet fuglen tre ganger alene;
øglen på den hvite steinen
står stille
ser på det brente gresset
hvor slangen gled.
En svart vinge sporer dype hakk
oppe i det blå hvelvet -
se på den, den kommer til å åpne seg.
Triumferende fødselssmerter.
Epigram
En klatt i tørkegrønt
et stille vers uten ende,
et sommervifteblad
som har kuttet den tette varmen;
beltet som ble igjen i hendene mine
når lysten gikk over til den andre bredden
- Dette er hva jeg kan tilby deg, Persephone,
forbarm deg over meg og gi meg en times søvn.
Kilde: En lav stemme