Domingo Buesa. Intervju med forfatteren av Ettermiddagen som brant Zaragoza

Søndag Buesa har en lang historie i undervisning og formidling av historie etter yrke og arbeid. Med mer enn 60 utgitte bøker skriver denne historikeren også romaner og Ettermiddagen da Zaragoza brant er hans siste tittel. Tusen takk for at du har gitt meg tid til dette intervju, den første i dette nye året, hvor han forteller litt om alt.

Domingo Buesa - Intervju

• ACTUALIDAD LITERATURA: Du er en historiker med mer enn 60 utgitte bøker. Hvordan var hoppet til romanen? 

DOMINGO BUESA: I to år ba redaktøren Javier Lafuente meg skrive en roman som han kunne inkludere i samlingen Historien om Aragon i roman, redigert av Doce Robles. Til slutt lovet jeg at jeg skulle prøve, men det Jeg var ikke overbevist om at jeg kunne oppfylle bestillingenFor han hadde aldri laget en roman og dessuten hadde han enorm respekt for denne spennende måten å bringe historien nærmere samfunnet på.

Jeg husker den sommeren jeg begynte å skrive en roman om et emne hvis dokumentasjon jeg hadde studert mye og til og med publisert. Og her oppsto den store overraskelsen: ikke bare var det mulig for meg å gjøre det, men det ga meg også en enorm tilfredsstillelse. Jeg var glad når jeg skrev den historien om en sann historie gikk timene uten følelse og hendelsen i 1634 fikk liv og vitalitet i det miljøet i biblioteket mitt. Karakterene dukket opp på datamaskinen min, og etter en stund endte de opp med å ta meg dit de vurderte. Det som ble antydet som en prøvelse var blitt en lidenskap. Var født De vil ta Jaca ved daggry.

• AL: Ettermiddagen da Zaragoza brant Det er den andre romanen du har. Hva forteller du oss om det og hvor kom ideen fra?

DB: Suksessen til den første romanen førte til at vi, sammen med redaktøren min, vurderte realiseringen av en andre del. Og igjen ble emnet foreslått av meg, siden jeg forstår at du må romanisere de temaene og områdene i historien som du kjenner godt. I dette tilfellet var jeg lidenskapelig opptatt av figuren til Ramón Pignatelli, den store illustrerte Zaragoza, og i det miljøet hadde Brødopprøret blitt opplevd, brutalt nedlagt i 1766 av bukkerne. Nøkkelen til å forstå hvordan denne romanen kom til å bli vurdert, er å finne i de to årene jeg har jobbet med å sette opp en stor utstilling om opplysningstidens Zaragoza, med tittelen Lidenskap for frihet. Og det forteller romanen, lidenskapen for fremgang hos opplyste mennesker at de må leve opprøret til et folk som ikke har brød og som knapt kan betale de høye husleiene.

• AL: Kan du gå tilbake til den første boken du leste? Og den første historien du skrev?

DB: Fra jeg var veldig ung har jeg virkelig likt å lese, jeg tror det er grunnleggende og at det er grunnlaget for ethvert personlig prosjekt. Den første boken jeg husker å ha lest er en barneutgave av Lazarillo de Tormes, som min kjære onkel Teodoro, min bestefars bror, ga meg. Det var en oppdagelse, og fra sidene gikk jeg til andre klassiske bøker som åpnet en verden av forslag for meg. Og med disse påvirkningene begynte jeg å skrive en historie fra livet til min bestemor Dolores, Jeg angrer på at han gikk tapt i så mange kommer og går, der jeg var interessert i karakteren og hans visjon av verden som omringet ham. Jeg har alltid følt å miste den familiehistorien som fikk meg til å innse det faktum å beskrive virkeligheten, selv om jeg må innrømme at midt i en pandemi Jeg tenkte på å skrive en deilig liten roman med tittelen Presten og læreren, som finner sted i 1936 og inneholder mange av de tingene som min bestemor fortalte meg om.

Når jeg anerkjenner suksessen til denne romanen, som måtte gis ut på nytt en uke etter at den ble utgitt til bokhandlere, må jeg ikke legge skjul på at det har vært feilfor eksempel da jeg begynte en roman om Ramiro II som jeg aldri ble ferdig med og hvor jeg ikke vet hvor jeg er, siden jeg allerede var orientert mot arkiv- og forskningsverdenen. Noe som langt fra betyr at du ikke kan være en god romanforfatter og en god historiker og forsker. De jobber begge med språk og med evnen -kanskje evne- til å forstå hva dokumentene antyder eller forteller oss.

• AL: En hodeskribent? Du kan velge mer enn ett og fra alle epoker. 

DB: Jeg har alltid likt den prosaen av Azorin Gjennom hvilken du føler landskapene i Castilla, får du høre klokkene til kirkene i landsbyene som ligger i solen, du blir beveget av ettermiddagens stillhet med en siesta på den uendelige sletten som ga Don Quijote eller Teresa de Jesús et landskap ... Og jeg brenner for prosaen til Becquer der en verden av fantasi, usikkerhet, sovende frykt i oss antydes, av minner som får oss til å reise til fortiden og til måten de mest avsidesliggende landsbyene i Moncayo levde på.

Det stopper ikke lidenskapelig meg rensingen av Machados språk, skjønnheten i ordet som et instrument som antyder følelser. Og selvfølgelig synes jeg det er en fryd Platero og jeg, som ikke er noe annet enn forsøket på å gjøre det mest konkrete universelt, å gjøre det harde i dagliglivet utmerket, å forstå at den nærmeste og varmeste stillhet kan følge oss.

Jeg er en inkarnert leser og jeg liker bøkerJeg har aldri sluttet å lese en som har begynt, selv om du etter hvert som livet skrider frem innser at tiden er begrenset og du må utnytte den mer selektivt. 

• AL: Hvilken karakter i en bok hadde du likt å møte og skape? 

DB: Som jeg nettopp sa, jeg elsker det Platero og jeg fordi jeg tror det er et vindu til enkelhet, til autentisiteten til mennesker. Ordene får et bilde på sidene, og alle sammen er en erklæring om fred med verden. Møt Platero, se på ham, se på ham. Jeg skulle gjerne ha møtt og skape karakterene til noen Sender-romaner, som mosén Millán de Requiem for en spansk landsbyboer. Og selvfølgelig hertug Orsini av Bomarzo.

• AL: Noen spesiell hobby eller vane når det kommer til skriving eller lesing? 

DB: Stillhet og ro. Jeg liker at stillheten omgir meg fordi ingenting skal distrahere deg på denne turen til fortiden, for når jeg skriver er jeg i et fjernt århundre og jeg kan ikke komme meg ut av det. Jeg kan ikke høre stemmer fra nåtiden, og heller ikke den dunkende lyden av mobiltelefonen som diktatorisk invaderer privatlivet. Jeg liker å begynne å skrive i begynnelsen og følge rekkefølgen som romanen skal ha, jeg liker ikke hopp fordi karakterene også leder deg langs stier du ikke hadde bestemt deg for, og til slutt retter du opp banen dag for dag. Som jeg sa, selv om jeg tenker på tomtene som går nedover gaten, reiser mens jeg ser på landskapet eller er i ferd med å sovne. Jeg skriver alltid i nattens stillhet, og deretter sender jeg de resulterende sidene til min kone og datter slik at de kan lese dem og komme med forslag fra deres forskjellige synspunkter. Et motpunkt av virkeligheten til følelsene til forfatteren er viktig.

• AL: Og ditt foretrukne sted og tid til å gjøre det? 

DB: Jeg liker å skrive. i biblioteket mitt, på datamaskinen min, omgitt av bøkene mine på gulvet og med notatboken -noen ganger en stor tom agenda- der jeg har skrevet ned hele prosessen med å dokumentere hendelsen som ny. På sidene er referansene til lesningene som er gjort, beskrivelsene av karakterene (slik jeg forestiller meg dem), datoene vi flytter kapittel for kapittel, faktisk alt. Y Jeg skriver vanligvis om natten, etter tolv om natten og til de små timer om morgenen fordi det er øyeblikket med størst ro, den tiden der opplevelsen av selve natten gjør omgivelsene uskarpe og det lar deg leve i andre tider, selv om det bare er en psykologisk sak. Det er det øyeblikket du lukker øynene og går gjennom Zaragoza i 1766 eller gjennom byen Jaca i den kalde vinteren 1634 ...

• AL: Er det andre sjangre du liker? 

DB: Jeg liker å lese. poesi, klassisk og moderne, som slapper av og får meg til å drømme om scener fulle av liv. jeg trives med prøvelser som gjør at vi kan bli bedre kjent med hverandre. Jeg er en brennende talsmann for lesing lokal historie, som du lærer mye med, og jeg brenner også for ikonografiavhandlingene som lærer deg bildets språk. Men fremfor alt og siden i min ungdom oppdaget jeg Amaya eller baskerne på XNUMX-talletJeg er lidenskapelig opptatt av å lese historisk roman.

• AL: Hva leser du nå? Og å skrive?

DB: Jeg liker å lese nesten alt som faller i hendene mine, men når jeg blir eldre og som jeg antydet Jeg legger oppmerksomheten på det jeg vil lese, som interesserer meg, som lærer meg, som får meg til å drømme. Jeg skal ikke oppgi navn fordi jeg ikke liker å prioritere, alle har sine innspill og interesse. Det som er klart er at jeg liker å lese historiske romaner, som jeg i mitt omfattende bibliotek har et veldig komplett panorama av hva som utgis i vårt land. Der Aragonske forfattere mangler ikke hvis verk jeg leser så mye jeg kan, selv om jeg også er beæret over å kunne lese originaler som noen venner ber meg lese før redigering.

Og hvis jeg nå må snakke om å skrive, sammen med forelesningene jeg liker å forberede i detalj eller artiklene jeg ikke kan nekte å gjøre, må jeg referere til to romaner: en som jeg har fullført Portrettet av Goyas mor og en annen som jeg har startet på den krampaktige opprinnelsen til byggingen av katedralen i Jaca, i virkeligheten konfrontasjonen mellom kongen og hans bror biskopen, heiet av hans søster grevinnen Sancha. Det er en spennende historie fordi det er å fordype seg i å se hvordan kunst kan fødes selv i konfrontasjon og hvordan skjønnhet fører til nytelse av møtet. Selv om jeg er ærlig med deg og avslører en hemmelighet, halvparten, vil jeg fortelle deg at jeg har dokumentert i to år og om somrene fremmet skrivingen av en roman om de utrolige siste fem dagene i en aragonesisk konges liv, målestokk for de europeiske monarkene. Jeg vil fortelle deg at jeg er ekstremt lidenskapelig opptatt av dette selskapet.

• AL: Og til slutt, hvordan tror du dette kriseøyeblikket som vi opplever vil bli regnet? Vil virkeligheten i vår historie alltid overgå fiksjonen?

DB: Sikkert mange av våre romaner fra fortiden forteller allerede om lignende øyeblikk som de vi nå må leve, med andre midler og i andre omgivelser, men la oss ikke glemme at mennesket er det samme og har de samme dydene og samme defekter. Og denne hovedpersonen er den som overgår seg selv i sin sosiale projeksjon med og mot de rundt seg, og åpner en verden av opplevelser som kan virke som fiksjon. Når jeg skriver dialogene til romanen min om den menneskelige og intime Goya, som jeg nettopp har publisert, blir jeg overrasket fordi mye av det geniale med maleriet sier er en veldig presis vurdering og kritikk av vår situasjon: tapet av frihet, gapet mellom de som styrer og de styrte, gleden som mennesker finner i å få andre til å lide, i henhold til deres muligheter ... Historien lærer oss alltid fordi den har et kall for fremtiden.

Jeg må imidlertid si at jeg er overbevist om at vår tid vil bli en tid om hvilke spennende romaner som ikke vil ha noe å gjøre med de som skrives i dag, fordi analysen av fakta trenger et tidsperspektiv. Sinne bør aldri bære pennen som maler livets øyeblikk.