Biografi av Rubén Darío

Leter du etter en biografi om Rubén Darío? Nicaraguan Rubén Darío var en av de spansk-amerikanske dikterne som mest med poesien revolusjonerte han rytmen til kastilianske vers. Det kan også sies at med ham modernistisk strøm, å være seg selv den viktigste pådriver for det.

Rubén Darío var ikke akkurat det navnet. Hans virkelige navn var Lykkelig Rubén García Sarmiento, men han tok etternavnet til Darío fordi det var med kallenavnet faren hans var kjent for. Rubén begynte å skrive av vane, som om å skrive dikt var noe normalt på den tiden og i sitt miljø (elegier til de avdøde, oder til seire osv.), Men med forbløffende letthet når han komponerte vers med rytmer og resiterte dem.

Livet hans var ikke lett i det hele tatt. Han vokste opp rundt et sett med familiens uenigheter som førte til at han slapp skriftlig, og danner dermed et visst romantisk og drømmeideal i alle sine tidlige komposisjoner.

Tiår gikk og Rubén Darío ble kalt til å rytmisk revolusjonere kastilianske vers og fylle verden av spansk-amerikansk litteratur med nye fantasier.

"Merkelige blomster blir sett
i den strålende floraen av blå fortellinger,
og blant de fortryllede grenene,
papemores, hvis sang vil bli ekstase av kjærlighet
til bulbeles.

(Papemor: sjelden fugl; bulbeles: nattergaler.) "

Kort liv, intens litterær karriere (1867-1916)

Rubén Darío ble født i Metapa (Nicaragua), men bare en måned etter fødselen flyttet han til León, hvor faren Manuel García og moren Rosa Sarmiento angivelig hadde et praktisk, men ikke veldig velstående ekteskap full av ulykke. Han gjorde seg komfortabel i de lokale kantinene, og hun flyktet innimellom sammen med sine slektninger. Kaos var til stede i den familien og Rubén dro snart til å bo hos morens onkler, Bernarda Sarmiento og mannen hennes, den Oberst Féliz Ramírez, som tok godt imot ham og som sanne foreldre. Rubén hadde ikke hengivenheten til moren og langt mindre fra faren, som han følte en sann løsrivelse for.

Studerte i en Jesuit college, som han ikke må ha tatt mye hengivenhet med i betraktning de ironiske og spottende diktene han skrev om den på den tiden. I sin ungdom følte han snart den romantiske innflytelsen av Gustavo Adolfo Bécquer y Víctor HugoBegge betraktet etener i kjærlighet, alltid gitt til romantikk og ulykkelige kjærligheter.

Med 15 år Jeg hadde allerede en liste med navnene på tre jenter: Rosario Emelina Murillo (ifølge beskrivelsen, en slank jente med grønne øyne), en fjern, blond og ganske vakker fetter som de senere trodde var Isabel Swan, og til slutt trapeseartisten Hortensia Buislay. Men ingen ville nå sitt hjerte så mye som den første, Rosario Emelina Murillo, som han viet en middelmådig sentimental roman med tittelen "Emelina." Han ønsket å gifte seg med henne, men både hans venner og slektninger konspirerte for å få ham til å forlate byen og ikke ta utslett og utenkende beslutninger.

I 1882 hadde han et møte med President Zaldívar, i El Salvador, hvorav han skrev følgende: “... han var veldig snill og snakket med meg om versene mine og tilbød meg beskyttelse; Men da jeg spurte meg selv hva det var jeg ønsket, svarte jeg med disse eksakte og uforglemmelige ordene som fikk maktmannen til å smile: 'Jeg vil ha en god sosial posisjon'».

I den kommentaren ble hans største bekymring tydelig sett, og det er det Rubén Darío hadde alltid borgerlige ambisjoner, som alltid var smertefullt frustrert.

Da han gikk videre til sin chilenske scene, prøvde han også da han møtte selvmordspresident Balmaceda og sønnen Pedro Balmaceda Toro, som han opprettholdt et vennskap med. Hans ambisjon om å betrakte seg selv som borgerlig nådde et slikt punkt som i det skjulte bare spiste sild og øl, for å kunne kle seg godt og ordentlig til sin falske stilling.

Han passerte litt mer for sin litterære karriere og publiserte i Chile fra 1886, "Caltrops", noen dikt som ville gjøre rede for hans triste tilstand av dårlig og misforstått dikter. I en litterær konkurranse kalt av millionæren Federico Varela skrev "Høstlig", som han oppnådde en veldig beskjeden 8. plass blant de 47 som dukket opp. Han deltok også med "Episk sang til herlighetene i Chile", på hvilken faller førsteprisen som rapporterer om hans første 300 pesos oppnådd med litteratur.

Det er først i 1888 da de innser Rubén Daríos sanne verdi. Boken som ville gi ham denne prestisje, ville være "Blå", bok hyllet fra Spania av den prestisjetunge romanforfatteren Juan Valera. Brevene hans fungerte som en prolog til den nye utvidede nyutgivelsen som skulle publiseres i 1890. Allikevel var Darío ikke lykkelig, og hans ønske om å oppnå anerkjennelse og fremfor alt økonomisk velstand hadde allerede blitt besatt. Det er når han "rømmer" til Europa, nærmere bestemt til Paris.

Rubén Darío i Europa

Han giftet seg med Rafaela Contreras, en kvinne med samme smak og litterære hobbyer. Det var i anledning det fjerde århundre av oppdagelsen av Amerika da han så sitt ønske om å kjenne den gamle verden oppfylt ved å være sendt som ambassadør til Spania.

Han landet i La Coruña i 1892, og der etablerte han umiddelbare forbindelser med hovedpersonene i spansk politikk og litteratur. Men da alt så ut til å smile til ham, så han igjen at hans lykke ble kort hans kone døde plutselig tidlig i 1893. Denne tragiske hendelsen fikk ham til å gjenopplive sin allerede kjærlighet til alkohol.

Det var nettopp i den rusen som Han ble tvunget til å gifte seg med Rosario Emelina Murillo. Husker du henne? Den slanke, grønnøyede jenta som han elsket som ung mann. Hun oppførte seg ikke bra med Rubén, siden hun ble enige om en plan med broren om at Rubén Darío skulle gifte seg med henne under skudd, siden hun allerede var gravid med en annen mann. De giftet seg 8. mars 1893.

Rubén Darío trakk seg først, men ga ikke samtykke til å leve i et slikt bedrag og flyktet da han kunne fra det falske ekteskapet. Ankom til Madrid hvor han møtte en god kvinne, i dårlig forfatning, Francisca Sanchez, tjenestepike til dikteren Villaespesa, der han fant søthet og respekt. I et av diktene hans viet han ord som disse til ham:

"Vær forsiktig med smertene du kjente

og løfte deg til kjærlighet uten forståelse ”.

Med seg reiste han til Paris, etter å ha bodd noen år i Buenos Aires. Paris er bare starten på en entusiastisk mengde reiser (Barcelona, ​​Mallorca, Italia, War, England, ...). Det er i denne perioden han skriver sine mest verdifulle bøker: "Songs of life and hope" (1905) "Den vandrende sangen" (1907) "Høstdiktet" (1910) y "Gullet på Mallorca" (1913).

Du kan se forskjellen mellom skrivingen av disse siste bøkene, der vitser, flørt, vitser og en gledelig ånd kunne bli funnet, sammenlignet med hans første skrifter som var fulle av smerte og skuffelse. Her et eksempel fra boka hans "Gullet på Mallorca":

"Mallorcanske kvinner bruker en
beskjeden skjørt,
Hodeskjerf og fletning
i ryggen.
Dette, de jeg har sett, i forbifarten,
selvfølgelig.
Og de som ikke bruker den, blir ikke sinte,
For dette".

Tiden for retrett

Mallorca var en tur som han gjorde mer for sin delikate helse enn av noen annen grunn. Til tross for den gode omsorgen som hans daværende kone Francisca ga ham, klarte ikke dikteren å dukke opp flytende.
Han oppnådde aldri det han ønsket fra begynnelsen, som ønsket god sosial posisjon som han søkte med stor innsats fra begynnelsen, og følgelig ledet en beskjedent liv. Dette bevises av en grusom episode han hadde med Alexander Sawa, som mange år tidligere hadde tjent som guide i Paris for å bli kjent med noen av byens nabolag. Sawa var en fattig gammel blind bohem som hadde viet livet sitt helt til litteratur. Han krevde fra Rubén den snaue summen av 400 pesetas for å endelig se hva som i dag er hans mest verdifulle verk utgitt, "Belysning i skyggen". Men Rubén var ikke rundt oppgaven med å skaffe ham de nevnte pengene, og han spilte ignorering. Sawa gikk fra å bede om opprør og til og med krevde betaling for påståtte tjenester. I følge Sawa selv var han den “svarte” forfatteren av noen artikler som ble sendt i 1905 til Nasjonen som ble signert av Rubén Darío. Allikevel ville Rubén være prologen for boken til Alejandro Sawa, som allerede var død da den ble utgitt.

Han ville ikke tjene mye penger, men hvis han vant en stor anerkjennelse av flertallet av moderne spanskspråklige forfattere.

Biografien til Rubén Darío avsluttes i 1916, kort tid etter at han kom tilbake til hjemlandet Nicaragua, Rubén Darío gikk bort. Denne nyheten fylte det spansktalende intellektuelle samfunnet med stor anger. Manuel Machado, en spansk dikter som var veldig litterær påvirket av Rubén, viet dette gravskrift:

"Som når du reiste, bror,
Du er fraværende,
og fyller deg med ensomheten som venter
din retur ... vil du komme? Samtidig som,
vår
kommer til å dekke feltene, for å slippe løs
kilden
Om dagen, om natten ... I dag, i går ...
I det vage
sent, i pearl dawn,
sangene dine gir gjenklang.
Og du er i våre sinn, og i
våre hjerter,
rykte som ikke er slukket, brann
som ikke slår seg av.
Og i Madrid, i Paris, i Roma,
i Argentina
De venter på deg ... Hvor din citer vil
divina
den vibrerte, sønnen overlever, rolig, søt,
sterk…
Bare i Managua er det en
dystre hjørne
der hånden som drepte skrev
til døden:
'Kom inn, reisende, Rubén Darío er ikke her'. "

Noen av diktene hans ...

Dette er utvalg av dikt av Rubén Darío som vi har laget slik at du vet litt mer om hans rytme, versene hans:

Campoamor

Denne med det grå håret,
som pelsen på en hermelin,
han samlet sin barnslige åpenhet
med sin erfaring som gammel mann;
når du holder den i hånden
en bok av en slik mann,
bi er ethvert uttrykk
det, flyr fra papiret,
la honningen være på leppene dine
og det svir i hjertet.

Trist, veldig trist

En dag var jeg lei meg, veldig lei meg
ser vannet falle fra en fontene.

Det var den søte og argentinske natten. Gråt
natten. Natten sukket. Sobbed
natten. Og skumringen i sin myke ametyst,
vannet tåren til en mystisk kunstner.

Og den artisten var meg, mystisk og stønnende,
som blandet sjelen min med fontenen.

Nocturno

Stillhet om natten, smertefull stillhet
nattlig ... Hvorfor skjelver sjelen på en slik måte?
Jeg hører brummen av blodet mitt
inne i hodeskallen min går en mild storm.
Søvnløshet! Ikke å kunne sove, og likevel
Lyd. Vær autostykket
av åndelig disseksjon, selv-Hamlet!
Fortynn tristheten min
i en nattvin
i mørkets fantastiske krystall ...
Og jeg sier til meg selv: hvilken tid vil daggry komme?
En dør har lukket ...
En forbipasserende har passert ...
Klokken har slått i tretten timer ... Ja det blir henne!

mine

Mine: det er navnet ditt.
Hva mer harmoni?
Mine: dagslys;
mine: roser, flammer.

For en duft du søler
i min sjel
hvis jeg vet at du elsker meg!
Oi da! Oi da!

Kjønnet ditt smeltet
med mitt sterke kjønn,
smelter to bronser.

Jeg er trist, du er trist ...
Må du ikke være da
min i hjel?

Tidslinje for biografien til Rubén Darío

Og her en kort kronologisk oppsummering av det som hittil har blitt sett om biografien til Rubén Darío:

• 1867: 18. januar: Rubén Darío blir født i Metapa, Nicaragua.
• 1887: Publisere "Emelina ". skriver "Caltrops", "Otoñales", "Epic Song to the glories of Chile".
• 1888: publisere "Blå" og faren hans dør.
• 1891: Religiøst bryllup med Rafaela Contreras. Sønnen Rubén er født.
• 1892: Han reiser til Spania sendt av den nikaraguanske regjeringen, i anledning 4. århundre av Discovery of America.
• 1893: Rafaela Contreras dør. Han giftet seg med Rosario Emelina Murillo.
• 1896: publisere "De sjeldne" y "Profan prosa".
• 1898: Han reiste til Madrid som korrespondent for La Nación.
• 1900: Nasjonen sender ham til Paris. Hans kjæreste Francisca Sánchez følger ham.
• 1905: publisere "Songs of life and hope".
• 1913: Fra Paris reiser du til Valldemosa på Mallorca: "Gullet på Mallorca" (publisert arbeid).
• 1916: Han døde i León, Nicaragua.

Relatert artikkel:

"Songs of life and hope", det tredje store verket av Rubén Darío