En Actualidad Literatura vi har vært heldige å snakke førstehånds med Ana Patricia Moya, direktør for Greenland Magazine, et magasin for Opinion, Art and Culture generelt. Det ble skapt av henne, og hun klarte å komme seg frem med mye innsats og entusiasme til tross for noen vanskeligheter hun opplevde underveis.
Uten ytterligere forsinkelse forlater vi deg hva intervjuet ga av seg selv og svarene som Ana Patricia ga oss på hvert av spørsmålene vi foreslo.
Actualidad Literatura: God morgen Ana Patricia, eller foretrekker du at jeg kaller deg Periquilla Los Palotes? Forresten, noen spesiell grunn til det morsomme pseudonymet?
Ana Patricia Moya: Lo de Periquilla er et kallenavn som en kunstner ga meg litt "desperat" for å skille seg ut i den kulturelle verden for å referere til meg, på en kjærlig måte, som en "ingen dame", "en annen av gjengen" eller "en som ikke kommer til ingenting ”. Periquillas og Fulanitos er (og vær så snill, jeg bruker ikke begge begrepene i nedsettende forstand, fordi vi alle startet på denne måten) de nye forfatterne.
AL: Vi vet at du er skaper av Greenland Magazine, og vi vil at du kort skal forklare oss hvilket år det ble født, og av hvilke grunner du bestemmer deg for å lage det.
MPA: Det var for seks år siden. Mine mål (delt av Bárbara, visedirektør for prosjektet) var for det første å lage en publikasjon som ville dekke forskjellige kunstneriske disipliner, for det andre å gi plass til nye forfattere uavhengig av deres litterære læreplan, nasjonalitet eller alder, og for det tredje selvfølgelig, dra nytte av nettverket for å spre ordet over hele verden.
Utkastet til det opprinnelige prosjektet var et trykt magasin, men til slutt gikk alt galt, og det endte i digitalt format: Jeg antar at det var en klok beslutning fordi hvis det hadde stått på papir, hadde det ikke vart lenge. Det er ubestridelig at trykk har sin sjarm, men det krever mye budsjett, og siden vi setter oss opp som et nonprofit-prosjekt, ble vi kvitt ideen om å be om institusjonell støtte til utviklingen, da dette ville innebære begrensninger .
AL: Hvem kan publisere på Grønland og hvilke krav er det nødvendig på forhånd for å være en del av det?
MPA: Alle som er interesserte kan publisere, så lenge det oppfyller kvalitetskrav og er i samsvar med det faktum at forlaget vårt er digitalt (for nå), veldig beskjedent og ikke ser etter profitt: alle publikasjoner er gratis å lese og laste ned. Alle slags forslag går gjennom hendene våre, det være seg dikt eller historier som skal publiseres i magasinet eller supplementet, eller komplette verk. Vi må være selektive: du kan ikke publisere alt. Vi er klare, ja, at vi ikke engang bryr oss om forfatterens litterære læreplan, hvor han kommer fra eller hans alder: vi kommer til å verdsette hans arbeid, ignorere de tidligere faktorene, fordi det er det som er virkelig viktig. Det er ukjente forfattere som er veldig gode: vi vil lene oss på dem. Og vi vil at de skal stole på arbeidet vårt, selv om det er spesielt digitalt.
AL: Vi har gått gjennom både bladets nettside (http://www.revistagroenlandia.com/) og tallene og supplementene du har så langt, og vi har innsett at du blant deltakerne skiller mellom “innbyggere” og “besøkende”. Hva mener de?
MPA: Dette skillet er ikke lenger i bruk. Opprinnelig var det en måte å utpeke faste og uformelle deltakere på. De fleste av de faste, utgjør i dag det grønlandske teamet (omslagsdesignere, fotografer og illustratører, spesielt også forfattere som gir oss sitt arbeid for å fullføre verkene, for eksempel å skrive prologer eller epiloger, eller korrekturlesing). I begynnelsen hadde innbyggerne flere "privilegier": flere sider for å publisere sine arbeider i for eksempel magasinet. Men i løpet av årene har vi innsett at det ikke er en god ide å "corsere": hvis en uformell samarbeidspartner tilbyr noe veldig interessant og en side til overskrides enn tillatt, kan vi ikke bare fjerne diktet, historien eller andre fordi deres samarbeid litt overstiger den tildelte plassen.
AL: Både tallene og supplementene du lager er veldig "bearbeidet", burde det ta en stor innsats å gjøre et magasin så komplett som ditt, ikke sant? Hjelper noen deg med bestilling, layout osv.? Hva er prosessen når du lager den?
MPA: De fleste arbeidene er koordinert, utformet og designet av meg; Uten støtte fra fotografer, illustratører og grafiske designere, ville jeg selvfølgelig ikke kunne produsere en så kompleks og høykvalitets publikasjon. Innsatsen er titanisk, jeg tviler ikke på det: faktisk skulle det syttende magasinet i år ha kommet ut, men på grunn av personlige forhold kunne det ikke komme ut. Forhåpentligvis kommer det ut snart, selv om vi fokuserer på redaksjonsspørsmålet. Med andre ord, alt avhenger ikke bare av hvordan jeg er i tide, men også av samarbeidspartnerne selv, som har prioriteringer. Prosessen har flere faser: utvalg av tekster, deling av de samme (hvis de er innlemmet i et bilag eller magasin), utforming av maler for publikasjoner, layout, revisjon og publisering.
AL: Hvor ofte publiserer du hvert nummer?
MPA: Gjennom årene har frekvensen endret seg: den er nå årlig. Ett magasin og ett supplement per år. Synd, for før det var kvartalsvis: mangel på midler, ingen tvil. La oss håpe å forbedre dette aspektet, da det er den mest populære delen av prosjektet.
AL: Hvis vi ser nærmere på nettet, ser vi at det også er utgitte bøker. Disse bøkene er i pdf-format. og alle kan lese dem, men lager du også papirbøker? Og i så fall, hvordan kunne de anskaffes?
MPA: Papirbøkene kommer snart. Jeg vil ikke si noe annet. Fra tid til annen. La oss ikke forutse hendelser at vi for omtrent to år siden var i ferd med å starte reisen med trykte bøker, men på grunn av en dårlig personlig beslutning (å satse på en annen forlegger) ble jeg igjen uten økonomiske midler. Du lærer av feil, antar jeg. Og jeg angrer ikke på at jeg har begått det: man er klokere og vet hva man kan forvente. Av denne grunn vekker publiseringsverdenen mye mistillit hos meg: det er mulig å gjøre forskjellige ting, men det er lettere å gjøre demagogi og gjøre nøyaktig det motsatte av det som sies å se bra ut med lesende publikum, veldig uvitende, til tider av hva det skjer bak kulissene.
AL: Hva er Grønlands nåtid og fremtid?
MPA: Nåtiden er vanlig, nettopp fordi dette året har vært et av de verste på et personlig nivå, og så mye av vekten av prosjektet faller på meg, for da blir utseendet på publikasjoner naturlig redusert. Fremtiden er lovende: Jeg vet at ting vil endre seg neste år. For godt. Jeg er for begeistret for den litterære verdenen og andre skurkene til å snappe frukten av arbeidet mitt og mitt ønske om å fortsette å bidra med sandkornet mitt til det jeg brenner for, det jeg vil gjøre om til et kall.
AL: Synes du det burde være flere prosjekter som dine?
MPA: Eksistere. Problemet er at de krever mye engasjement og innsats: det er vanskelig å opprettholde det, for det er det det handler om å opprettholde. Å opprette et prosjekt er enkelt: det vanskelige er at det overlever. Det som er bra med uavhengige prosjekter er at de bare er avhengige av seg selv, det vil si av skapernes vilje, ikke av andre elementer, det vil si offentlige penger, skamløs juks og slaveri mellom litterære kolleger og det andre tullet som er så destillert i denne litterære verdenen.
AL: Og hvis vi snakker om Ana Patricia Moya, i hvilken litterær sjanger er hun mest komfortabel, hva er hennes tre favorittbøker, og hvilken berømt forfatter tror du aldri burde ha viet seg til å skrive?
MPA: Jeg liker fortellingen bedre: det er en utfordring å skrive historier eller historier, mer enn poesi, som fremdeles er en følelse uttrykt i ord. Mine tre favorittbøker er "Lolita", av Nabokov, "La casa de los espíritus", av Isabel Allende, og "Romances de andar por casa", av Carlos Giménez (sistnevnte er en tegneserie). Det siste spørsmålet du stiller meg høres ut som et juks, så jeg sier følgende: mindre klatring og mer skriving. For mange kjente forfattere er mer ivrige etter å reise seg enn å skrive, komme inn i politikk eller sympatisere med visse partier, gni skuldrene med innflytelsesrike mennesker i den litterære verdenen, og interesserer seg interessert til redaktører og andre forfattere for profitt. De er ikke kjent da for sitt arbeid, men for sine personlige forhold og posisjon. For det er det viktigste: å skrive. Resten er ikke litteratur.
AL: Muchas gracias Ana Patricia, de parte de todo el equipo de Actualidad Literatura, por contestar al arsenal de preguntas. Fue todo un placer contar contigo para esta colaboración.
MPA: Takket være deg.